Taternes kamp for rettferdighet: Taler fra 7. mai-markeringen
I denne artikkelen kan du lese Taternes Landsforenings sekretær, Lillan Støen sin tale, og hilsen fra Mads Andenæs – fremført av Mímir Kristjánsson.
Lillan Støen – Taternes Landsforening
Kjære alle sammen, takk for oppmøte. Det er ikke en selvfølge. Det er et valg – et valg om å se, om å lytte, og om å stå sammen med et folk som altfor lenge har blitt stående alene.
I 30 år har vi nå samlet oss ved «Skammens stein» ved Ris kirke for å minnes de overgrepene Romanifolket/taterne ble utsatt for.
Denne markeringen ble til fordi én mann – Leif Bodin Larsen – nektet å godta at Norge skulle hedre en av landets fremste rasehygienikere, Johan Scharffenberg. Leif visste hva denne politikken hadde forårsaket. Han ble selv tatt fra foreldrene som seksåring og sendt til barnehjemmet Birkeli i Kristiansand kommune. Moren hans ble også tatt som barn. Dette var ikke unntak – dette var statlig politikk.
I 1930 la Scharffenberg fram sine undersøkelser av fanger i Botsfengslet med romani/tater bakgrunn. En rasebasert kartlegging av en liten norsk nasjonal minoritet. Kartleggingen skulle få store konsekvenser for de menneskene Scharffenberg og store deler av det norske samfunnet ikke mente hadde livets rett.
Scharffenberg var en pådriver for arve- og rasehygiene mot uønskete individer, særlig romanifolk/tatere.
Da Forsvarsforeningen i 1996 ville bekranse statuen av Scharffenberg, sa Leif: «Vi vil være til stede, snu ryggen til og flagge på halv stang. Denne markeringen er en skam for Norge.»
Og etter bekransningen tok han kransen og bar den hit – til fellesgraven for pasienter fra Gaustad, hvor også tater ligger begravet. Slik ble denne motmarkeringen født. Slik blir sannheten løftet fram – ikke av staten, ikke av kirken, men av dem som selv bar konsekvensene.
Det er ikke bare Scharffenberg som hedres. Eilert Sundt var opphavet til assimileringspolitikken og la føringer for en storstilt utryddelses politikk mot Romanifolket/taterne. I Norge hedres Sundt som sosiologiens far og har gater, bygg og et helt hus på Blindern oppkalt etter seg. Studentene får ikke høre om Sundts betydning for en av Norges nasjonale minoriteter. Den historien er usynliggjort.
Frihet – men ikke for alle
Norge feirer frigjøringen hvert år. Men for taterne kom ikke friheten i 1945. Forfølgelsen av dem fortsatte til langt ut på 80 tallet.
- Tvangssteriliseringer ble foretatt helt til 1977.
- Staten finansierte tiltak for å utslette taternes kultur langt inn i etterkrigstiden.
- I 1943 skrev norske myndigheter at man ønsket en «endelig løsning på taterplagen» – og sammenlignet det med «løsningen på jødeproblemet».
- Norsk misjon blant hjemløse fungerte som statens «taterdirektorat» helt til 1989.
Bestyreren på Svanviken sa det rett ut til et ukeblad i 1963: «Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, språk og livsform.»
Dette er ikke fjern historie. Dette er traumer som fortsatt preger familier, helse, utdanning, økonomi og tillit til myndigheter.
Dette er ikke over. Konsekvensene er mange. Det er bare ikke snakket om.
Unnskyldninger uten handling – og handlinger uten ansvar
Taterne har mottatt flere unnskyldninger:
- fra regjeringen
- fra Den norske kirke
- fra Kirkens sosialtjeneste
Men unnskyldninger uten handling er ikke forsoning. Det er administrert glemsel. Det er en måte å slippe ansvar på – uten å rette opp noe som helst. Norges ledende jusprofessorer var nylig krystallklar på at staten har begått et folkemord mot romanifolket/taterne. Hvorfor er folkemord på norsk jord totalt ukjent?
En av Norges nasjonale minoriteter ligger med brukket rygg etter statlig politikkutforming, men det er lagt på deres skuldre å rette opp konsekvensene. Det er de som må kjempe for synliggjøring av historisk urett og brudd på konvensjoner. En liten minoritet som ble fratatt livets rett, barna, språk identitet og likeverd. Med lav utdanning og minimalt med midler. De må ta ansvaret.
UIT har fått i oppdrag av regjeringen å utrede et kompetansesenter om fornorskning og urett. 27. mai skal UIT fremlegge planene for kompetansesenteret, men fornorskning og urett mot Romanifolket/taterne inkluderes ikke. Til tross for at Stortinget har sagt at tiltak etter Sannhets og forsoningskommisjonens rapport – skal inkludere alle nasjonale minoriteter, der det er relevant, og til tross for gjentatte henvendelser fra Taternes Landsforening. UIT sier at vi må ta det med departementet. Politikkutforming overfor Nasjonale minoriteter er KDDs ansvar, men ingen tar ansvaret for å påpeke Stortingets vedtak om inkludering, foruten ofrene. De som ligger med brukket rygg etter statlige overgrep. De som er utsatt for folkemord.
Hva sier det? At noen minoriteter er verdt å reparere urett mot – og andre ikke? At noen sår skal få gro – og andre skal få bli stående åpne?
I 30 år har vi stått her. I generasjoner ble Taterne forøkt utryddet. Nå er nok, nok.
Dette er ikke forsoning. Dette er forskjellsbehandling. Det er diskriminering av ofre for fornorskning og assimilering. Romanifolket/taterne er den minoriteten som uten sammenligning ble utsatt for de verste overgrepene, men tiltakene inkluderer ikke dem.
Sår som ikke får gro
På «Skammens stein» står det: Tilgi, men aldri glemme. Men tilgivelse krever handling. Den krever at noen faktisk forsøker å rette opp uretten. Hvordan skal et folk kunne tilgi når:
- overgrepene står urørt
- historiene blir usynliggjort
- og tiltakene som kunne reparert skadene aldri kommer?
Hvordan skal man bygge tillit til institusjoner som fortsatt ikke vil ta ansvar for sin egen rolle? Hvordan skal man tro på forsoning når man ikke engang blir nevnt i planene eller tiltakene for forsoning? Når man igjen blir stående utenfor?
Dette er ikke et spørsmål om følelser. Dette er et spørsmål om rettssikkerhet, om likebehandling, om grunnleggende menneskerettigheter.
Ris kirke – og håpet
Midt i alt dette finnes det likevel håp. Ris kirke har vist at det går an å strekke ut en hånd. At det går an å inkludere. At det går an å se mennesker som mennesker.
Det er ikke mer som skal til for å skape endring. Men det krever vilje. Og det krever mot.
Derfor står jeg her i dag med ett tydelig budskap: Romanifolket/taterne trenger – og fortjener – en sannhets- og forsoningskommisjon nedsatt av Stortinget.
Ikke en intern utredning. Ikke en symbolsk beklagelse. Men en uavhengig, parlamentarisk kommisjon – på linje med den som ble opprettet for samer, kvener og skogfinner.
En kommisjon som:
- dokumenterer overgrepene fullt ut
- vurderer ansvar og konsekvenser
- foreslår konkrete tiltak for gjenoppretting
- og gir minoriteten den rettferdigheten som har blitt utsatt i generasjoner
Dette er ikke et krav om særbehandling. Dette er et krav om likebehandling. Dette er et krav om rettferdighet.
Og det er et krav som ikke forsvinner. Ikke i år. Ikke neste år. Ikke før det blir tatt på alvor.
Vi er samlet her i dag fordi Leif Bodin Larsen nektet å tie. Vi er samlet her i dag fordi historien ikke er over. Og vi er samlet her fordi vi vet at rettferdighet aldri kommer av seg selv.
Taternes Landsforening er klar. Vi håper Stortinget er det samme.
Takk for oppmerksomheten.
På minnestunden skulle også jusprofessor Mads Andenæs tale. Ikke bare på egne vegne, men også for professor Terje Einarsen som er leder av Den internasjonale juristkommisjonen Norge (ICJ-Norge). Andenæs ble dessverre syk, men Mímir Kristjánsson frembrakte Andenæs sitt budskap.
Mads Andenæs er professor ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo. Han arbeider med minoriteter, folkerett og menneskeretter, har et sterkt internasjonalt renommé, og han har hatt viktige FN-verv. Som dere kan lese så står han fullt og helt på vår side.
Mads Andenæs sin tale frembrakt av Kristjánsson:
«Overgrepene mot romani-taterne er meget grove og har fortsatt inn i vår tid. Folk som har følt dem på kroppen er blant oss, også i dag. De har ikke fått den oppreisningen de har krav på.
Sammen med Taternes landsforening og Den internasjonale juristkommisjonen Norge var jeg i vår med på å organisere en konferanse på Det juridiske fakultetet, Universitetet i Oslo. Professor Terje Einarsen som er leder for Den internasjonale juristkommisjonen Norge konkluderte at overgrepene mot taterne oppfyller mange av kravene til folkemord. Jeg er enig med ham. Jeg taler i dag ikke bare for meg selv, men på professor Einarsens vegne og for Den internasjonale juristkommisjonen Norge.
Jeg støtter konklusjonen på det som kom frem på vår-seminaret på Det juridiske fakultetet. Vi kunne bygge på NOU 2015:7 – med en beskrivelse av overgrep som var avslørende og forferdelig, men den har altså ikke ført til konkrete tiltak. Nå må individene få økonomisk oppreisning.
På vår-konferansen kom det også frem at vi trenger en ny utredning for å gå dypere inn på overgrepene og foreslå oppreisning for dem. Bare Stortinget kan oppnevne en slik utredning som må utarbeide forslag til Stortinget. Folkemord i Norge, helt inn i vår tid. Det kan ikke tas like lett på.»
Mads Andenæs
Andre talere var: Statssekretær Trude Storheim, Leder for Kirkerådet – Harald Hegstad, Stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson, historiker og forfatter Jonas Bals og rådgiver i Innlandet fylkeskommune – Rune Jørgensen .
Litt bilder fra dagen:
